Jeg var til slutt med på alt. Jeg ble seksuelt misbrukt

Av::Caïssa Gjølberg
Foto:Anne Charlotte Schjøll

Kortvarig glede

Seksåringen er reddet ut av elendigheten i hjemlandet Colombia. Han reiser fra omsorgssvikt og langvarige seksuelle overgrep til trygge, rike Norge. Han gleder seg til å få en ny mamma, en ny pappa og et nytt liv. Men gleden blir kortvarig.
Blikket Tønsbergs Blad møter på kafé en iskald dag i Tønsberg, er fylt med lidelse, men samtidig fast og våkent.
Det forteller egentlig alt: Alt det vonde. Alt som ikke skal skje. Alt om overgrep som ødelegger en hel barndom og kanskje et helt liv.

Hjelpe andre

– Jeg har tiet i 20 år. Nå må jeg åpne munnen, kanskje det kan hjelpe andre.
Løten og Hedmark blir seks år gamle «Carlos» sitt første bosted i Norge. Men han finner seg ikke til rette. Verken hos sine nye foreldre eller på skolen.
– Mauren og brunosten. Vi har ikke bruk for gategutter her i Norge, så vi skal drepe deg og sende kista di til Colombia. Du kan bare reise hjem til landet ditt, for vi vil ikke ha deg her.
Slike karakteristikker hører den lille gutten daglig.

– Adopsjonen skulle aldri funnet sted

Han oppfattes som en trist og nedstemt gutt. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) konkluderer med at han har behov for behandling, men foreldrene ønsker minimalt med hjelp. Bekymringsmeldingene tikker inn til barnevernet.
Både skole og BUP er bekymret for omsorgssituasjonen til gutten.
– Adopsjonen skulle aldri funnet sted, bryter «Carlos» ut.
Han ser tungt ned i bordflaten og er tydelig opprørt.

Læreren ventet på ham

Han tenker tilbake til den vårkvelden han sitter i bilen til adoptivfaren. Det er disko på ungdomsskolen i Vestfold denne kvelden, og idet faren stopper bilen foran skolen, ser han ham med en gang.
Læreren. Han står og venter. Og «Carlos» vet hva han venter på. Han kvier seg, men blir med læreren.
– Vi gikk opp i annen etasje, og inn i et rom. Ikke et klasserom, men et lite firkantet rom med en sofa. Det var trangt der. Så låste han døra, forteller Carlos.
Han husker kvelden godt. Ordene sitter langt inne, men han har et behov for å fortelle.
Han går tilbake til diskoen. Han danser. Prøver å glemme. Men de vonde følelsene vil ikke slippe taket.
– Smerte, skam, avsky og uro.

– Jeg var til slutt med på alt

Rett etter at «Carlos» kommer til sin nye ungdomsskole i Vestfold i 1997, starter det:
Han merker at han blir observert av en mannlig lærer. Etter hvert tar han kontakt med «Carlos».
– Først føler jeg at jeg får den omsorgen som jeg aldri har fått før, forklarer «Carlos».
Men så går omsorgen over til å bli noe annet
– Jeg var til slutt med på alt. Jeg ble seksuelt misbrukt, sier «Carlos», mens tårene triller nedover kinnene. Tekstmeldingene tikker inn fra læreren i over et år.
– «Kom hjem til meg i dag», står det ofte i meldingene. Eller andre møtesteder rundt om i Vestfold.
«Carlos» møter ham. Flere ganger. Selv etter at han bytter skole har de jevnlig kontakt.
Forholdet til adoptivforeldrene begynner å stagnere. «Carlos» prøver å gi uttrykk for at ting ikke er slik det skal være, men foreldrene forstår ikke signalene.

Har anmeldt læreren

Det er lenge siden nå, men sårene er dype. De vil aldri gå bort. Ikke før i desember i fjor, 13 år etter, orket «Carlos» å anmelde læreren.
I dag er han opptatt av hva som gikk galt:
Hvorfor var det ingen som hjalp ham? Hvorfor så ingen at han hadde det vondt? Hvorfor så ingen at voksne mennesker utnyttet den svake gutten på det groveste?
Og hvorfor var det ingen som ga ham den omsorgen han trengte? Spørsmålene er mange, svarene er få.
Han har derfor bedt om innsyn i alle journaler og rapporter fra leger, skoler og barnevern. Han krever også erstatning gjennom sin advokat, av Løten kommune, som godkjente adopsjonen, på oppdrag fra Statens adopsjonskontor.

Uforstående til siktelsen

Læreren, som tidligere er dømt for sexovergrep mot en elev, stiller seg helt uforstående til anklagene som har kommet mot ham.
Gjennom sin advokat, benekter læreren at det har skjedd noe overgrep.
– Han bestrider de anklagene som har kommet frem, og mener de er feil. De overgrep som beskrives av eleven, har ikke skjedd, sier mannens advokat.

Ønsker et normalt liv

– Godkjenningen av adoptivforeldrene medførte at han ble adoptert av en familie hvor forholdene var ustabile og utrygge. I tillegg til å legge til rette for at adoptivforeldrene ble godkjent av Statens adopsjonskontor, opptrådte Løten kommune grovt uaktsomt, ved å ikke foreta seg noe, da barnevernet mottok bekymringsmeldinger fra skole og BUP. Resultatet er at NN fikk dårlige oppvekstvilkår, og at han opplevde mobbing og overgrep, også i Norge, skriver advokat Torunn Agtind i et brev til Løten kommune.
Samtidig varsler Agtind at hvis ikke Løten kommune vil møte deres krav, vil de ta saken videre til domstolene.
– Dette er en person som åpenbart ikke har hatt noen god oppvekst. Foreløpig er det Løten kommune som må stå til ansvar, sier Agtind til Tønsbergs Blad.
Løten kommune, ved kommunalsjef Toril Hafslund Fossum, bekrefter at kommunen har mottatt kravet. Hun opplyser at de vil gå igjennom saken.
– Vi skal ha saken ferdigbehandlet innen uke 10, sier hun.
«Carlos» er i dag ungufør og venter på en plass på et behandlingsinstitusjon.
– Jeg drømmer om et normalt liv der jeg er fri fra smertene fra oppveksten, sier «Carlos».

Tønsbergs Blad:
http://tb.no/nyheter/adopsjonen-skulle-aldri-funnet-sted-1.6057325